av Lars Wang, 11.01.24
29. desember 2023 åpnet den internasjonale Den internasjonale domstolen i Haag en banebrytende sak. Uansett hvordan utfallet i saken mot Israel, er prosessen en påminning og makt og rett er to forskjellige ting. Og det betyr også at dersom politikk er krig med fredeligere midler eller motsatt, så kreves at det at selv den mest massive makt må kunne tuktes. Men hvordan kom vi på denne merkelige tanken om at selv makten må underlegges visdommen?
Jeg så fram til å få spørsmålet nærmere belyst. For kanskje kunne Orestien av Aiskylos, tilpasset scenen av Jon Fosse, kunne kanskje bringe meg på komme på sporet. Men til tross for at dramaet var vinnertrilogien i Dionysos-festivalen i Athen i 458 fvt., var Jon Fosse fortsatt bare var en dramatiker fra Vestlandet så Orstien var høsten 2023 ikke teater for folk flest og forestillingen ble avlyst. Men, mens vi venter på om det er makten eller retten som framover vil trekke det lengste strå, kan det jo være mulig å finne ut hvorfor spørsmålet i det hele tatt kom på dagsorden. Aiskylos ́ kor innleder det hele med:
Lat det no vera slutt på at drap følgjer drap
at vondt følgjer vondt
Det må få sin slutt
Måtte det bli som vi vonar
Og mi von er stor
Det er Orestes som er hovedpersonen og den dramaet er oppkalt etter. Dette er en kar som barnevernet etter alle solemerker burde tatt med tang for å forebygge videre blodbad. Men, hvor var det bråket begynte? Vi kan starte med Uranos eller himmelguden som både var gift med og sønn av Gaia eller jordguden dvs. Moder Jord. Ekteparet kom ut av det store intet, den totale urtilstand eller khaos. Og om dette skapende tomrom, dvs. verden før The Big Bang, aner vi fortsatt ikke noe som helst. Men, Uranos var på̊ hver natt, men hatet trollgarna som ble resultatet, dvs. titaner, hundrearmede kjemper og kykloper, og hold dem fanget i dødsriket dypeste kroker. Gaia, som etter hvert skulle inspirerer all verdens, furier, amazoner og feminister synes dette ble i meste laget. Hun laget en solid sigd av flint som hennes yngste sønn, og etter hvert leder av titanene, Kronos bruker for å kastere faren.
Kronos, som fikk barn med gudinnen Rhea, var imidlertid ikke særlig mer omsorgsfull. Han svelget ungene så fort de dukket opp, inkludert sjettemann som Rhea hadde byttet ut med en stein tullet inn i klær. Men straks denne lille kraftkaren Zevs ble voksen fikk han et brekkmiddel av Rhea som han brukte til å få Kronos til å gulpe opp søsknene, etter hvert bedre kjent som de olympiske guder.
Men som far så sønn. Zevs ble tidenes horebukk og fikk, selv om han giftet seg med søstera Hera, gudeavkom og småhelter «all over the place». Men nymfen Plouto fikk han Tantalos, en frekkas som ville lure gudene til å spise sin yngste sønn Pelops, som han kuttet opp og serverte som kjøttgryte. Men gudene luktet lunta, droppet gryta, gjenopplivet Pelops og forviste Tantalos til evige pinsler.
Pelops var ikke særlig bedre. Han tok etter hvert livet både av kongen (dvs. svigerfaren) og leiemorderen Myrtilos (som hadde gjort jobben), for å få prinsessen og hele kongeriket. Men idet Myrtilos dør, forbanner han Pelops. Forbannelsen skulle hjemsøke familien. Pelops sønner Atrevs og Thyestes myrdet innledningsvis halvbroren Krysioppos for å erobre tronen. Men etter at Thyestes´ affære med Aerobe, dvs. kona til Atrevs, drepte Atrevs Thyestes’ sønner. Disse ble kokt og servert Thyestes som deretter ble landsforvist for å ha spist menneskekjøtt. Men, Thyestes fikk råd fra orakelet i Delfi om å skaffe seg en sønn med datteren Pelopia siden sønnen da kunne ta hevn over Atrevs. Men sønnen Aigisthos ble forlatt av moren som skammet seg over incesten, og først da han ble voksen fant han ut at Thyestes var både far og bestefar. Men Aigisthos gjorde jobben og kverket onkel Atrevs.
Atrevs hadde i mellomtiden rukket å få sønnene Agamemnon og Menelaos som giftet seg med søstrene Klytaimnestra og Helena. Og ja, dette var faktisk selveste skjønne Helena som etter hvert ble røvet den trojanske prinsen Paris. For Paris hadde gjort noe som selv Zevs, sjefen over alle sjefer, ikke torde, nemlig å avgjøre hvem som er den vakreste av gudinnene Hera, Afrodite og Athene. Paris valgte Afrodite siden hun hadde lovet han verdens vakreste kvinne, dvs. Helena. Men det er ikke bare å tukle med andre koner. Brødrene Agamemnon og Menelaos samlet en gresk hær og dro i gang den 10 år lange Trojanerkrigen som innledet en særdeles langdryg kamp mellom øst og vest. Denne første sesong av «The Clash of Civilizations» ender med at vest vinner og legger Troja i grus.
Men blir prisen høy. Agamemnon hadde ofret datteren Ifigenia til gudene for å få vind i seilene til Troja. Da han kom tilbake til kona Klytaimnestra hadde han med seg prinsessen og elskerinnen Kassandra fra Troja. På̊ den annen side hadde kona i mellomtiden fått fetter Aigisthos som elsker. Agamemnon merket, som menn som er tilstrekkelig høye på pæra, ikke noe som helst av hva som foregikk i familien. Mens han tok et velfortjent bad sørget Klytaimnestra og Aigisthos for et klassisk øksedrap. Men det er da sønnen Orestes´ moralske kompass går i spinn og koret synger:
Kva er rett, og kva er gale? Forstanden strekk ikkje til.
Men, “a man has to do what a man has to do”. Ortestes hevner faren og tar livet av Klytaimnestra. Men nå vekkes furiene. Disse underjordiske hevngudinner forfølger Orestes helt til gudinnen Athene griper inn og rigger opp rettsak. Og det her det skjer. Oppgjøret er flyttes vekk fra familien, fra små og store høvdinger og hevngjerrige furier. Våpnene kan settes igjen ved inngangen til tinget og fornuften og rettferdigheten erstatter hevnen. Athene målbærer den nye tiden og hva som trengs når hevnen ikke lengre strekker til:
Ein domstol som no og i framtida skal dømma.
Han skal sverja sjølvstende og sanning
og han skal ha fri åtgang til min visdom.
Men hvem var denne karen som for nesten 2500 år siden kunne skrive noe slik? Aiskylos var krigsveteran fra slagene ved Maraton og Salamis hvor perserne ble slått tilbake en gang for alle. Men dette var opplevelser til ettertanke og en impuls til en ny sjanger; nemlig tragedien. Først ut er Perserne (472 fvt.). Her skildres også̊ sorgen hos den tapende part. Noen tiår senere dukker komedien opp ot skjerper det kritiske blikk. I Freden (421 fvt.) av Aristofanes er det en enkel bonde som skaper fred til tross for at Athens demagoger, patrioter og våpenmakere jobber hardt for det motsatte. Så, mens vi venter på at Zevs etterkommere skal krige ferdig, kan vi jo håpe på at en domstol «skal sverja sjølvstende og sanning» og har både mot og mandat til å stoppe blodhevnen og den støe kursen mot katastrofen.
Orestes forfølges av furiene. Adolphe William Bouguereau (1862).