av Nina Solberg og Lars Wang
På sporet av en syvende forfatning presenterer en helhetlig og original forståelse av hvordan makt, læring og demokrati henger sammen, med utgangspunkt i samtidserfaringer fra arbeidsforskningen i Norge, men med forbindelseslinjer i flere retninger. Allerede i tittelen slås tonen an. Leseren kan fornemme at det jaktes på en «skjult» innsikt. Platons hemmelighetsfulle begrep om en syvende forfatning danner omdreiningspunkt for bokens innhold. Teksten peker ut over antikkens seks samfunnsforfatninger som har lagt rammen for våre historiske samfunnsforfatninger og for politisk tenkning fram til i dag; gode eller dårlige enevelder, fåmannsvelder og flertallsstyrer. Teksten er ambisiøs, og Eikeland viser akademisk mot ved å blande innsikter fra mange ulike diskurser og tidsepoker i tillegg til å fortolke Aristoteles på en måte som bryter med etablerte oppfatninger.For som Eikeland presiserer, Aristoteles mål er slett ikke det gjennomsnittlige eller middelmådige, men det som treffer blink og slik representerer det radikale eller virtuose.
Aristoteles skille mellom pólis og oikos leder helt fram til våre dagers diskusjoner om forholdet mellom makt, saklighet og demokrati. Boka er derfor også en viktig drøfting av kunnskap, forskning, makt, dialog og om hvordan antikkens begreper gjør seg gjeldende i våre dagsaktuelle utfordringer.På sporet av en syvende forfatning legger grunnlag både for refleksjon og handling enten vi må forholde oss til demokrati under press, klima og bærekraft, utenforskap, produktivitet, nye virus eller andre utfordringer som krever samarbeid og kommunikasjon.
Personlig og allmenngyldig
På sporet av en syvende forfatning inneholder et vell av innsikter som det har tatt et helt liv å opparbeide, og forfatteren har en unik innsikt både knyttet til utvikling av den norske modellen og Aristoteles` tekster. Teksten bygger på forfatterens personlige erfaringer helt fra tiden ved Forsøksgymnaset i Bærum i første halvdel av 1970-tallet som ga forfatteren en erkjennelse av at demokrati kan være langt mer enn å stemme hvert fjerde år. Som organisasjonsforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) og senere professor i utdannings- og arbeidslivsforskning ved Oslo Met, har Eikeland mange års erfaring fra samarbeidet mellom partene i det norske arbeidslivet og offentlige myndigheter. Forfatteren har som dr.philos. i antikk filosofi, gjennom mange år forsket på kunnskap, kompetanse, aksjonsforskning, organisasjonslæring og livslang læring. Jakten på erfaringsbegrepets skiftende historiske betydninger brakte ham tilbake til antikken, og spesielt til Aristoteles (Eikeland, 1997 og 2008), som etter Eikelands vurdering er nødvendig for å forstå hvordan vårt syn på organisering av samfunnsoppgaver og «det private», har utviklet seg.
Eikeland var sentral i det som har blitt døpt den «kommunikative vending» i norsk arbeidslivsforskningen ved AFI på 1980- og 1990 tallet, en vending som innebar en nedtoning av interessefokus samtidig med at forhandlinger ble supplert med dialogiske utviklingsprosesser i bedriftene. Gjennom stadig bredere prosessmedvirkning, gjennom blant annet dialogkonferanser, ble det arbeidet for å integrere og institusjonalisere dialogen som arbeidsform i bedriftenes hverdag. Dette ledet til erkjennelsen av behovet for permanent organisering av dialogiske fora, eller det som etter hvert ble kalt en utviklingsorganisasjon, og til en erkjennelse av at både individuell og kollektiv metakompetanse er viktig for å sikre kvalitet i prosesser og kommunikasjon, noe som i neste omgang styrker både effektivitet og omstillingsevne. Det er i denne perioden Eikeland løfter fram og fornyer Aristoteles innsikt knyttet til betydning av dialog og permanente fora – «frirom bak scenen» – der dialogen kan finne sted mellom personer med ulik posisjon og ansvar, og der dialogen skiller seg fra rådslaging, belæring, forhandlinger, koseprat mm. Boken viser at utviklingsorganisering har en lang, men «skjult forhistorie», sentral i vestens ide- og institusjonshistorie.
På veien har Eikeland også høstet internasjonal anerkjennelse for sin forskning på Aristoteles. Han står for en lesning som dykker ned under de tykke lags glemsel, misforståelser, forvrenginger og forenklinger som de gamle grekere, og Aristoteles i særdeleshet, har blitt offer for. Forfatteren nøyer seg ikke med utvalgte verk eller sitater fra Aristoteles, men har gjennom flere tiår studert hele puslespillet av Aristoteles tekster (Corpus Aristotelicum) på originalspråket, og gir oss en helhetlig, personlig og ikke minst relevant tolkning av Aristoteles. Denne boka er derfor også langt på vei en «redningsaksjon» for en viktig del av vår vestlige kulturarv, mer kritisk og radikal enn de fleste er klar over. Eikeland viser hvordan bådedet modernistiske opprøret mot aristotelisk skolastikk og det 20. århundredes positivismekritiske opprør mot naturvitenskapenes dominans, var støpt i aristoteliske former. Forfatteren henviser til en «undergrunnsoppfatning» blant mange av vår tids filosofer om at etter nesten 2500 år er Aristoteles på flere områder fortsatt ved (eller foran) forskningsfronten.
Distinksjonen
På sporet av en syvende forfatning utforsker en teoretisk distinksjon. Men det er ikke en hvilken som helst distinksjon, og ikke en hvilken som helst teoritype. For bokas omdreiningspunkt er selve skillelinjen mellom det som angår oss som deltakere i likeverdige fellesskap (pólis), det å inngå i hierarkiske organisasjon eller husholdninger (oikos). Dette er et skille som ble etablert hos Aristoteles gjennom hans brudd med Platons ide om at skillet mellom bystaten og husholdningen bare var et spørsmål om størrelse. Denne distinksjonen belyses i en mangefasettert fortelling som tar opp forholdet mellom det å være likeverdige, frie og ansvarlige, og det å være underordnet og tildelt roller i hierarkier.
Eikeland følger denne røde tråden gjennom ca. 2500 år og det han kaller historiske grunngrep og -begreper. Disse dukker opp i mange forkledninger, men er begreper som har «stått seg» gjennom historien og gitt mening gjennom skiftende epoker. For Aristoteles består et politisk fellesskap per definisjon av medborgere som er reelt frie og likeverdige i samarbeid om oppgaveløsning. Slik sammenfaller Aristoteles’ eksplisitte krav til medborgerskap med Den franske revolusjonens slagord «frihet, likhet, brorskap» og krav om reell frihet og autonomi. På sporet av en syvende forfatning kan derfor leses som en fortelling om hvordan vår forståelse av dialog og deltakelse har endret seg på veien fra antikken og fram til i dag. Eikeland gir oss et både radikalt og kraftfullt utgangspunkt for å forstå hvorfor bare 8,4% av verdens befolkning i dag opplever at de lever i «et fullverdig demokrati» (The Economist, 2021).
For de av oss som strever med å forstå hvordan sosiale, politiske, filosofiske og ideologiske spørsmål er filtret sammen, og hvordan vi kan løse opp i slike floker, er Eikeland distinksjon nyttig. Distinksjonen mellom pólis og oikos bidrar til å vise at det sentrale spørsmålet ikke er mellom «mere stat og byråkrati» på den ene siden og «et marked med frihet til individuelle valgmuligheter» på den andre. Eikelands distinksjon og historiske grunnbegreper gir grunnlag for nye tilnærminger til for eksempel hvordan bærekraftig forvaltning av fellesgoder eller allmenninger (the commons) skal unngå å «falle mellom stolene» i en tilslørende polarisering mellom det offentlige og det private. Slik er Aristoteles fortsatt viktig for de som søker radikal eller grunnleggende innovasjon.
Et nytt kart
På sporet av en syvende forfatning er en ukonvensjonell, og muligens kontroversiell bok, og er tenkning «utenfor boksen» som mange etterlyser. Like fullt kan slik tenkning være vanskelig å verdsette, eller til og med gjenkjenne, når vi møter den «ansikt-til-ansikt». For det å være utenfor boksen er også å være i ukjent terreng hvor nye tanker om verden i verste fall framstår som feil, avvikende og noe som vi «ikke kjenner oss igjen i». Selv om Eikeland ikke endrer terrenget, gir han oss et nytt og annerledes kart som ikke bare har ett plan, men er mangedimensjonalt. Men teksten er mer enn et kart. Nærmest som en slags Ariadne gir forfatteren oss en tråd for å finne veien gjennom labyrinten av samfunnsfloker og organisatoriske utfordringer. Kanskje er det «fundamentalisme» som er vår tids vanskeligste utfordringen, forstått som det å slutte seg til de rådende konvensjoner enten det gjelder dagens praksis og/eller etablerte tenkemåter. Denne formen for fundamentalisme kan fort lede oss inn i et finmasket nett hvor administrative rutiner, prosedyrer og prinsipper får oppmerksomheten, og hvor deltakelse, medvirkning og innovasjon forsvinner ut med badevannet. På sporet av en syvende forfatning viser oss først og fremst at det finnes en vei, selv om den til tider kan være godt skjult og temmelig lang og smal. Men veiviseren, dvs. forfatteren selv, har gått den lange veien, og formidler gjennom sitt personlig språk et engasjement som går langt ut over en fagfilosofisk eller filologisk begrepsdrøfting. Ikke minst viser Eikeland – med hjelp fra Aristoteles – den både krevende og givende veien som går gjennom personlig og institusjonell utvikling. Forfatteren velger også å ta oss med på en personlig reise hvor han forsøker å leve som han lærer, og lar det «stå til». Men i tråd med Aristoteles’ praktiske filosofi, gir teksten oss verken oppskrifter og suksessfaktorer. Tvert imot gir Eikeland leseren selv muligheten til å oppleve gleden av å kunne mestre og utvikle sin samlede og kompetanse, og avslutter med:
Men det naturvitenskapelige eksperimentet ble heller ikke etablert som samfunnskraft bare ved at man hadde en klar teoretisk-metodologisk tanke eller ide om hvordan det var og kunne være. Som påpekt innledningsvis: Konkret, phronetisk strategi og taktikk gjenstår som oppgave.
Selv de som har planlagt godt, skaffet seg de beste kart og til og med fått seg egen veiviser, slipper ikke unna egne vurderinger under selve turen. Eikeland har skrevet en bok som kan tjene som gode startblokker for utviklingsarbeid og livslang læring, men det finnes ikke et lovet land som kan nås uten strev og uten at leseren også blir deltaker på reisen. For dette er en tekst hvor vi som lesere vil oppleve å befinne oss i et inferno av idehistorie, og hvor det dukker opp et vell av både filosofer, samfunnsvitere og humanister.
På sporet av en syvende forfatning er også en vitenskapelig tekst, hvor forfatteren trekker på mange års forskning innen organisasjonsutvikling, aksjonsforskning og filosofi. Som lesere får vi derfor ikke godt knadd (ferdigfordøyd) «forskningsformidling», men en sjelden anledning til å tenke nytt og annerledes sammen med forfatteren. Som leser blir du også tatt med ut i vitenskapsfilosofisk terreng hvor forfatteren er kritisk til dagens praksis, og langt på vei foreslår en endret måte å drive samfunnsforskning på, eller rettere sagt med, mennesker og samfunn. Forfatteren hjelper oss gjennom sin praktiske og teoretiske kompetanse fra aksjonsforskningen, til å øyne muligheten for nye former for praksis- og forskerfelleskap hvor poenget er felles utforsking og «kunnskaping».
Dette er et tema som angår oss alle, fordi hvem som forsker og hvordan forskning skjer, legger premisser for oss alle, enten vi er en del av det sivile samfunn, offentlig sektor eller næringslivet. Sett fra et praktikerståsted gir Eikelands analyse mening. Det holder neppe med mer av det samme, heller ikke «økt forskning», innenfor de samme institusjonelle føringene og arbeidsdelingen som har produsert dagens utfordringer.
Der f.eks. Alvesson og Skjølberg (2017) viser vei inn i et mylder av kunnskapsteoretiske, vitenskapsfilosofiske og metodiske tilnærminger, peker Eikeland på metodiske grep som synes fruktbare for både forskere og praktikere. Eikelands framholder også at samfunnsforskningen – etter årtier med metodediskusjoner – ikke har tatt inn over seg at «vitenskapelighet» krever mer enn en institusjonelt arbeidsdelt samfunnsforskning hvor oppdelingen i seg selv skaper en labyrint av validtetsutfordringer for både kvalitativ og kvantitativ forskning. Eikelands etterlysning av reformer innen samfunnsforskningen aktualiseres også av at samfunnsutfordringene bli stadig mer sammenvevde, og i mindre grad kan håndteres med nye teknologi eller med instrumentelle løsninger.
Vel vitende om at forfatteren har en form som kan oppleves som krevende og hvor det «ikke gis ved dørene», er På sporet av en syvende forfatning en bok både for fagfeller, praktikere og for generelt samfunnsinteresserte lesere. Selv om du som leser må være beredt på å gå over i finlesningsmodus, er dette en bok som kan sette spor om du velger å holde ut. Alle fotnotene kan virke overveldende, men disse gir både verdifulle referanser og «pustehull» i hovedteksten, selv om de ikke gjør turen kortere. Også bokas vedlegg av ordlister og praktiske og tabellariske oversikter inneholder verdifulle referanser som det kan være vel verdt å bruke tid på underveis.
Eikeland har gjort noe så uvanlig som å skrive en bok som har et teoretisk siktemål, men gir kanskje først og fremst oss praktikere en solid dose med god teori. Som forfatteren sier, kan teori være nesten som en ekstra sans, eller en «syvende sans», som framfor å erstatte, snarere skjerper de øvrige sansene. På sporet av en syvende forfatning er derfor en bok for alle som ønsker å utvikle seg som «reflekterende praktikere». For Eikeland er vi alle praktikere enten vi er ledere, folkevalgte, konsulenter, forskere, pedagoger eller jobber med håndverksfag.
Utviklingsorganisasjonen
Eikeland og Aristoteles viser at veien til læring og utvikling ikke går gjennom enkle modeller og byråkratisk implementerte reformer, men krever intellektuell innsats og trening, om du vil «komme i form». På sporet av en syvende forfatning er derfor en hjelp for alle som ønsker en nyansert forståelse av organisasjoner og samfunn. For oss som lenge har arbeidet med samfunnsutvikling og innovasjon, er derfor På sporet av en syvende forfatning et viktig kunnskapsgrunnlag som introduserer oss for begreper – ofte med utgangspunkt i greske termer – som er langt mer presise enn dem du finner i mange av dagens fagbøker. Vi tror På sporet av en syvende forfatning kan gi oss en mer slagkraftig begrepsmessig «verktøykasse». Skal vil slutte oss til bokas budskap, kan imidlertid begrepsapparatet neppe fullt ut bli forstått og erkjent før etter at det er tatt i bruk.
Et av bokas hovedpoeng, og som peker både bakover og framover, er behovet for å institusjonalisere utviklingsarbeid på en systematisk måte. På sporet av en syvende forfatning er en bok for alle som strever med finne et kunnskapsbasert fundament for læring, utviklingsarbeid, forskning og innovasjon i en tid hvor omstilling og bærekraft er viktigere enn noen gang. Eikeland peker på behovet for en overskridelse av dagens institusjonalisering ikke bare i arbeidslivet, men også i samfunnsforskningen og i politiske og demokratiske prosesser. Forfatteren viser oss den krevende, men ikke desto mindre givende, omveien om den utvidede «epistemologien» eller gnoseologien som Aristoteles tenkning bygger på. Dette er spørsmål som er brakt inn i moderne diskusjoner blant annet gjennom Hanna Arendts tenking (1958) og Habermas’ tanker om erkjennelsesinteresser (1973). Men vi velger å slutte seg til forfatterens påstand: Aristoteles er mer nyansert og bedre i original.
På sporet av en syvende forfatning er en realistisk bok i den forstand at forholdet mellom makt, demokrati og dialog tematiseres. Eikeland viser hvordan Aristoteles foregriper moderne forståelser av maktens disiplinering hos blant andre Macchiavelli, Jeremy Bentham, Michel Foucault eller Antonio Gramsci.
Det er lite som tilsier at evnen til kritikk har blitt mindre viktig som del av dannelsen eller totalkompetansen for å håndtere våre dagers utfordringer, enten de angår som samfunnsdeltaker, kollegaer eller hybride «prosumenter» i den digitale nettverks- og plattformøkonomien. Slik er Aristoteles også en forløper for Vestens kritiske tradisjon, for kritikk bunner nettopp i evnen til å kunne skjelne (krinein) og med det bli mindre naiv og lettlurt av de som er ute etter å overtale, bortforklare eller tildekke. Slik viser forfatteren hvordan Aristoteles foregriper et prosessperspektiv på organisasjoner hvor jakten på «den ideelle organisasjon» eller «pyramide» blir relativt sett mindre viktig enn å sikre saklige dialogen gjennom hensiktsmessig utviklingsorganisering.
Eikeland og Aristoteles hjelper oss til å forstå skillet mellom institusjonalisert makt og den makten som er knyttet til hvordan vi alle, både hver for oss og sammen, kan makte mer. Slik kan Eikelands kart gjøre oss bedre i stand til både å identifisere hvordan vi kan forholde oss til saken (pragma) framfor å forlede, eller bli forledet i helt andre retninger. På dette punktet er også Eikeland mer radikal, og potensielt mer nyttig, enn de mange individuelle strategier som motivasjons-, selvhjelps-, eller sukessoppskriftslitteraturen tilbyr.
Det kan, i alle fall i første omgang, oppleves som krevende å se hvordan Eikelands tekst kan ha relevans for egen praksis og forfatteren gir få konkrete eksempler. Dette er naturlig ut fra forfatterens teoretiske siktemål, og på mange måter overlates denne jobben til leseren. Men teksten åpner til gjengjeld for refleksjon over mange dagsaktuelle reformer som i for liten grad vektlegger dialog og utviklingsorganisering. Noen eksempler, kanskje urettferdig summarisk vurdert: I den nylig gjennomførte kommunestrukturreformen var nettopp arbeidsorganisasjonens struktur svært fokusert. Samtidig kan det synes som om kommunenes evne til å sikre en dynamisk utviklingsorganisering «på tvers» ble mindre vektlagt. Den «tillitsreformen» i offentlig sektor som er varslet, ønsket og til dels drøftet, synes i liten grad å ha vært gjenstand for en kritisk (skjelnende) dialog om «hvor skoen trykker» og hvilke veivalg som foreligg. FNs bærekraftsmål skal nå «implementeres» i alle deler av samfunnet. Samtidig har det så langt vært lite vektlagt om dette innebærer en omstilling som også fordrer nye former for dialoger og utviklingsorganisering.
På sporet av en syvende forfatning er kanskje spesielt relevant for alle som har tatt på seg ansvaret for å forvalte institusjonell makt. Selv om Eikeland i denne boka ikke går spesifikt inn på ledelse og ledelsesfaget, er dette en tekst som er potensielt radikal fordi konsekvensen av Eikeland tenking kan være en omvurdering av lederrollen der ledelse primært innebærer å legge til rette for dialog, deltakelse og læringsprosesser.
Den norske modellen
Det er i dag mange som vil ta æren for «den norske modellen». Samtidig er det mindre enighet om hva som kjennetegner modellen, og kanskje er den i ferd med å bevege seg fra realiteter til retorikk. Forfatteren har mange års erfaring med utvikling av og forskning på norsk arbeidsliv, og et nært forhold til hva «presset» på modellen innebærer. På sporet av en syvende forfatning er derfor også en bok for alle som er opptatt av framtiden til den norske modellen.
Det er verken opprør, revolusjon eller anarki som er Eikelands anbefalte vei videre, men det han kaller en immanent kritisk og radikal reformisme. Så hva er nå dette? «Det immanente» innebærer å distansere seg fra det, abstrakte og eksterne, og i stedet ta utgangspunkt i praksis, det konkrete, og i «nedenfra og opp» prosesser. For Eikeland betyr dette at både den enkelte og organisasjonen involveres i læringsprosesser hvor vi alle på sett og vis og alltid allerede er midt i det hele (in medias res) og må ta fatt, som Kirkegaard sier, «der den enkelte er». De radikale grep, både i smått og stort, må derfor utvikles både «innenfra» og «nedenfra» og baseres på kritisk dialog framfor ukritiske flertallsbeslutninger. Slik griper teksten også fatt i demokratiets «akilleshæls» som nettopp er beslutninger som fattes av et flertall, men som ikke er forankret i legitime prosesser og/eller basert på at det er saken (pragma) som danner en felles agenda.
Eikeland bidrar også til å vise at radikal reformisme er fredelig og langsomt reformarbeid – en prosess med immanent kritikk i tråd med det Rudi Dutschke kalte «Der lange Marsch durch die Institutionen». Forfatterens utgangspunkt er også at det finnes et institusjonelt «grunnfjell» i Norge (og Norden) som det er verdt å ta vare på, men som ikke nødvendigvis videreutvikles av seg selv. Her har de institusjonaliserte samarbeids- og medvirkningsstrategiene i den norske arbeidslivsutviklingen og arbeidslivsforskningen vist vei, og forfatteren ser gode grunner til å reformere framfor å rive ned disse institusjonene. Til tross for private eierforhold og hierarkiske styringsformer, er det her forholdene ligger til rette for radikalt reformarbeid gjennom systematisk og institusjonalisert organisasjonslæring. I en av bokas mange forfriskende fotnoter går Eikeland for øvrig i rette med Rune Slagstad og hans fortelling De nasjonale strateger (1988) der Eikeland påpeker Slagstads underkommunisering av den erfaringsintegrerte dialogens betydning for de resultater som «den norske modellen» har gitt.
I Norge og i Norden er det etter Eikelands mening også mulig å bedrive radikalt reformarbeid uten at dette må skje innen de etablerte kanaler for politisk arbeid. Så selv om det trengs radikale reformer, er Eikelands utgangspunkt at våre institusjoner er verdt å forsvare, nettopp fordi de gir mulighet for radikalt reformarbeid. I dette reformarbeidet er Eikelands ståsted at samfunnsforskningen bidrar best gjennom transformasjonen av segselv i form av radikal, immanent kritikk av forskningens, profesjonenes og yrkesutøvelsens metoder, praksisformer og institusjonalisering. Kanskje kan På sporet av en syvende forfatning også åpne øynene for betydningen av å styrke samarbeidet om å videreutvikle både den norske og nordiske modellen. Dette bør i så fall kunne være en potensiell «eksportvare» i en verden som preges av institusjonell og demokratisk forvitring.
Eikeland har også skrevet en tekst som bør ha internasjonal interesse, og med et begrepsapparat som til de grader trekker på mange språk. Den gjennomgående bruken av greske begreper er nødvendig for å gi tilstrekkelig intensjonsdybde og presisjon, men Eikeland sper på med både gammelnorsk, svensk, dansk, tysk, engelsk og latin. Slik sett burde dette være en bok som ble utgitt på engelsk. Samtidig er det gode grunner for at en bok som er knyttet til den norske kontekst og Eikelands personlige erfaringer gis ut på norsk. For mens Aristoteles er best i original, kan det være at nordmenn fortsatt er best på norsk.
I sin radikale og immanente kritikk av «nypositivismen» knytter Eikeland en tråd fra Aristoteles og antikken, via de tidlige kristne menigheter, til våre egne kunnskapsteoretiske «kjettere» Eilert Sundt og Hans Skjervheim. I Eikelands implisitte frigjøringspedagogikk, hvor ingen bør begrenses til å være tilskuere, lar han seg heller ikke begrense av rådende oppfatninger, verken i inn- eller utland. Her finner vi også en parallell til Eilert Sundt som i sine studier av folk og fanter (Stueland, 2019) viste at det fantes en formidabel taus kunnskap hos det norske folk.
Erindring som metode
På sporet av en syvende forfatning består av to tekster som begge står på «egne bein». I tillegg til «hovedteksten» inngår Eikelands artikkel «Anámnêsis – dialogisk erindringsarbeid som empirisk forskningsmetode» fra 1998. Artikkelen er en utdyping av Eikelands radikale kritikk av de rådende metodiske paradigmer og praksis innenfor samfunnsvitenskap og humaniora.
Artikkelen har høstet internasjonal anerkjennelse for innlesingen av erindring i Aristoteles filosofi og sitt fokus på hvordan erindring kan være grunnlag for læring. Utgangspunktet er læringsparadokset i Menon-dialogen hos Platon, eller kanskje læringens Catch 22, hvor søken etter innsikt ikke gir mening verken om man allerede har innsikten (fordi man da ikke trenger å lære), eller om man mangler innsikt (fordi den da ikke kan gjenkjennes). I artikkelen nærmer Eikeland seg sakte men sikkert Aristoteles’ tenking og metode som overskrider paradokset Platons dialog oppstiller.
Eikeland viser hvordan dialogikken i kraft av evnen til å skjelne (være kritisk) og bedømme konkrete enkelttilfeller i konkrete situasjoner, kan lede til allmenne innsikter. Mens de uerfarne (inkl. forskere) kan la seg lure til å basere sine oppfatninger på en abstrakt og isolerte persepsjoner som «data», kan dialogikkens fokus med utforskning og analyse av enkeltting, lede oss (den smale) veien mot den allmenne innsikt (theoria). Eikeland bruker her analogien til idretten hvor man «finner formen» ved selv å «komme i form».
Takk!
På sporet av en syvende forfatning er en bok hinsides dagens målstyringsparadigme, og kan nok ta luven av noen og enhver. For oss som har hatt den strevsomme, men givende gleden av å kunne følge bokprosjektet fra det ble unnfanget, har betydningen av den intellektuelle gravejobben Eikeland har gjort siden 1970-tallet blitt stadig klarere. Vi ble kjent med Eikeland da vi etablerte Ledelse, innovasjon og demokrati som et videreutdanningstilbud for ledere ved Universitetet i Sørøst Norge, og fikk mulighet til å trekke ham inn som en spennende og viktig bidragsyter undervisningen i 2018 og 2019. Vi har også satt stor pris på å få lov til å være samtalepartnere underveis i bokprosjektet, og har nok engang erkjent at læring «sitter» best når det er behov for å jobbe sammen. Det er derfor, kanskje både først og sist, all grunn til å takke Olav Eikeland for innsatsen.
Vi takker også Jon Frode Blichfeldt, Paul Otto Brunstad og Ragnar Næss som alle har lest utkast til manus og gjennom sine fagfellevurderinger har gitt verdifulle kommentarer, forslag til forbedringer og ikke minst oppmuntret både forfatter og forlag til bokutgivelse. Samtidig klargjorde Brunstad at Eikeland, på samme måte som Søren Kierkegaard, nok har større lojalitet mot stoffet enn mot leseren. Vi benytter derfor også anledningen til å takke alle lesere som tar utfordringen og går løs på Eikelands tekst.
Vi takker også Camilla Angeltun som har bidratt med språklig bearbeiding, og dessuten vært samtalepartner med forfatteren under hele prosessen. Også en takk til AFI som velvilligst har latt oss få publisere Eikelands tidligere publiserte artikkel om anamnesis fra 1998.
Underveis i skriveprosessen har vi også hatt gleden av å følge forfatterens mange manusversjoner og kreativ bobling. Vi aner dette skyldes at et betydelig antall erindringer fra et livslangt filologisk, filosofisk, og samfunnsvitenskap arbeid har blandet seg i inn i skriveprosessen. Det er nesten som vi kan ane at en klassisk daimon har hatt en finger med i spillet, og i så fall også fortjener en takk!
Referanser
Alvesson M. og Skjølberg K. (2007). Tolkning och reflektion. Vetenskapsfilosofi och kvalitativ metod. Studentlitteratur.
Arendt, H. (1958). The Human Condition. Chicago: The University of Chicago Press.
Eikeland, O. (1997). Erfaring, dialogikk og politikk – den antikke dialogfilosofiens betydning for rekonstruksjonen av moderne empirisk samfunnsvitenskap. et begrepshistorisk og filosofisk bidrag. 3.utgave. Oslo: Universitetsforlaget.
Eikeland, O. (2008). The Ways of Aristotle – Aristotelian Phrónêsis, Aristotelian Philosophy of Dialogue, and Action Research. Bern: Peter Lang Publishers.
Habermas, J. (1973). Erkenntnis und Interesse. Frankfurt: Suhrkamp Verlag.
Slagstad, R. (1988). De nasjonale strateger. Oslo: Pax forlag.
Stueland E. (2019), Eilert Sundt-tilstanden. Oslo: Oktober forlag.