av Lars Wang, 06.02.25
A creator who isn’t grabbed around the throat by a set of impossibilities is no creator.
Gilles Deleuze
I Ulrich Becks The Metamorphosis of the World (2017) er larven i kokongen metaforen. Teknologiske og politiske endringer gjør det umulig å forstå en verden «that is not changing or transforming, but metamorphosing.» Per Koch skriver i Forskningspolitikk 04.07.24 om modeller, paradigmer/forbilder og fortellinger. I den lineære modellen fylles det på med kunnskap og forskning. Det strategiske paradigmet gir visjonære føringer. I innovasjonssystemmodellen er næringslivet bjellesauene. Transformasjonsfortellingen skal gi bærekraft. Men hva trengs å transformeres, og til hva? Hvem skal transformere og hvem skal bli transformert? Hvordan skal en ny fortelling skapes? Og hva betyr transformasjon for «politikken»?
Fortellingen om bærekraft ble lansert i FN-rapporten Our Common Future (1987) og kommisjonens «overlege» formidlet epikrisen. Men i skyggen av retorikken har kritikken vokst. Gunnar Skirbekk (2019) viser at det konseptuelle byggverket vakler, noen mener til og med at kuren er farligere en sykdommen. Kanskje ble fortellingen om vår felles framtid underordnet da president Bush på FNs miljøkonferanse i Rio (1992) slo fast: «The American way of life is not up for negotiations. Period.»
Her hjemme fikk vi «månelandingen» på Mongstad som forløper for «det grønne skiftet». I dag symboliserer Langskip-prosjektet for CO2 håndtering at bærekraftfortellingen seiler videre. Men gigantprosjektene kan fort forveksles med 1980-tallets «end of pipe» løsninger og lar seg vanskelig løsrive fra petroleumsfortellingen. Men FNs rapporter blir stadig dystrere og anbefaler grunnleggende endringer i både strukturer, institusjoner, infrastruktur, regelverk, finansielle regimer, holdninger, livsstil, praksiser, politikk og maktforhold.
Det er neppe enkelt å lansere radikalt nye fortellinger og samtidig bli oppfattet som troverdig av «bevilgende myndigheter». At eksnovasjon (Forskningsnytt nr. 4/2024) er lite kjent i så fall ikke merkelig. For hvem vil ta livet av egne hellige kuer eller lønnsomme «cash cows»? Kanskje må vi utenfor politikken og medias søkelys for å komme på sporet av en ny fortelling? Félix Guattari (1989) beskriver hvordan både våre mentale eller eksistensielle landskap, naturen og samfunnet har sin økologi. Det gir uendelige muligheter for blomstring og vekst i Thomas H. Eriksens (2024) «umistelige kulturelle og biologisk mangfold». Men det finnes økologiske scenarioer hvor virus og parasitter tar over: «Innen den sosiale økologien har menn som Donald Trump fått lov til å spre seg fritt, som en annen algeart, og overta hele distrikter i New York og Atlantic City som han «utvikler» ved å heve husleiene og derved drive ut titalls tusen fattige familier, hvorav de fleste er dømt til hjemløshet, og blir ekvivalenten til miljøøkologiens døde fisk.»
Både kommunenes rammeverk for bærekraftige lavutslippssamfunn (Wang m.fl. 2016) og Klimautvalget 2050 (NOU 2023:25) adresserer behovet for å bryte ut av stiavhengigheten som de rådende fortellinger holder oss fast i. Forskningssenteret Include (FME) produserer kritisk kunnskap om rettferdig energi-, klima- og miljøomstilling og dokumenterer betydningen av transformasjonsforskning. Eikeland og Johannesen (2024) påpeker hvordan den lineære opplæringsmodellen kommer til kort overfor samfunnsutfordringene og viser vei mot «utvidet livslang læring». Studieforbundet kultur og tradisjon understreker at læring ikke er lineær: «Vi lærer av å gjera. Tanke og kropp, hovud og hender, alt heng uløyseleg saman. Dette er ikkje alltid lett å forstå.»
Den norske samarbeidsmodellen har gitt konkurransekraft og velferd (Øyum m.fl. 2012) og utgjør sammen med dugnaden et institusjonelt og relasjonelt grunnfjell. Om vi bruker Guattaris økologiske linse skimtes en formidabel ressurs som kan mobiliseres på langt mer kraftfulle måter enn f.eks. det vi har sett i «tillitsreformen» preget av både uklare forhåpninger og årsakssammenhenger (obscurum per obscurius).
Jacobsen (2023) viser at det ikke er mangel på innsikter, erfaringer, kunnskap eller ideer som kan «settes i arbeid» for å utvikle ny forbilder og samlende grep. Men transformasjonsfortellingen bør neppe forskes eller utredes fram, men må nok utforskes sammen. Da blir de mange spennende initiativ og foregangsprosjekter som allerede viser vei viktige. Kanskje kan vi la oss inspirere av Eilert Sundt og Asbjørnsen og Moe som fanget både fortellinger og taus kunnskap over det ganske land? Underveis kan det være at vi «gjenoppdager» våre felles institusjoner. For det finnes en linje fra Aristoteles forståelse av politikk som frihet, likhet og fellesskap (Eikeland 2022) til den norske og nordiske samfunnsmodellen og videre fram mot Guattaris økologiske mangfold.
Det er nok forvaltningen av våre mange allmenninger (the commons) som nå er utfordringen. Og dette er rettsstaten, Oslofjorden, demokratiet, klimaet, fjell & vidde, regn og snø, forskningsresultatene, skogene, torgallmenningene, universitetene, språkene, eventyrene, allemannsretten, historien, finanskapitalen, håndverkstradisjonene, teatrene eller avløpsrensingen for å nevne noe. Kanskje kommer Include også til at det også i energisektoren bør være flere allmenninger og at selv næringslivets storokser trenger en holdbar innramming. I så fall trengs også institusjonell innovasjon for å forhindre allmenhetens tragedier, noe som verken den lineære, strategiske eller systemiske fortellingen ser ut til å makte.
Det er på tide for at behovet for og innholdet i transformasjonsfortellingen settes på dagsorden også i den forsknings- og innovasjonspolitiske allmenning. For her ligger potensiale for kvalitativ vekst i den økologiske uendelighet. Utvikling av en holdbar transformasjonsfortelling kan også være godt egnet for et nordisk samarbeid som kan videreføre, fornye og transformere en samfunnsmodell som både er et internasjonalt forbilde og under angrep fra alle kanter. Om vi lar oss inspirerer av arven etter Nansen er det i alle fall naturlig at transformasjonen tyngdepunkt blir «the northern playground», kanskje også med styrket mangfold om Grønland og Færøyene får en mer selvstendig rolle. Og som transformativ foregangsregion burde også Norden være førstevalget for de ambisiøse og forskere og innovatører som er klare for tidenes «misson impossible».
For keiser Augustus var det ikke nok å integrere den greske eller hellenistiske kultur i det nye imperiet. De greske epos måtte degraderes. Keiseren storyteller Vergil transformerte Odyssevs til en uansvarlig eventyrer, mens Aeneas ble helten i det nye og målrettede samfunnsoppdrag. Men da myteskrivingens Mozart lanserte Metamorfoser (8 e.Kr.) ble enhver fast grunn under både de greske og romerske fortellinger utfordret. Fortsatt vet ingen hvorfor keiseren personlig sørget for Ovid samme år havnet i eksil (og ikke ble ønsket tilbake til Roma før i 2009). Men det kan være at Augustus ikke likte fortellere som kunne undergrave keiserens guddommelighet.
The Guardian skriver 11.01.25 om Metas «meta-morfose» når faktasjekkerne forsvinner. Også den «uforståelige» adferden til verdens nye keiser og hans teknologiske våpendragere som strever med å erstatte oss alle med sine algoritmer aktualisere både Beck, Ovid og en ny nordisk transformasjonsfortelling. Kanskje kan vi etter hvert også bli i stand til å skille mellom «the political» som alle har et ansvar for å ta del i og «politics» hvor samtlige må innrette seg etter de til enhver tid innsatte og selvoppnevnte keisere.
Referanser
Beck U. (2017). The Metamorphosis of the World – How Climate Change is Transforming Our Concept of the World. Polity Press.
Eikeland O. og Johannesen H. (2024). Lifelong Learning. Berlin, Germany: Peter Lang Verlag.
Eikeland, O. (2022). På Sporet av den Syvende Forfatning. Aristoteles og den Norske Samarbeidsmodellen – Makt, Dialog og Organisasjonslæring. Drammen: New Deal Publishing.
Eriksen, T. H (2024). Det umistelige fra global ensretting til et nytt mangfold. Aschehoug.
Jakobsen, O. (2023). 55 Shades of Green – Hvorfor ny økonomisk praksis både er nødvendig og mulig. New Deal Publishing.
Øyum, L. m.fl. (2012). Demokrati i arbeidslivet den norske samarbeidsmodellen som konkurransefortrinn. Fagbokforlaget.
Skirbekk, G. (2019) Epistemic Challenges in a Modern World. From “fake news” and “post truth” to underlying epistemic challenges in science-based risk-societies. Münster, LIT Verlag. ´
Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (1987). Vår felles framtid.
Wang, L. m.fl. (2016). Hva Betyr Omstilling Til et Lavutslippssamfunn for Kommunesektoren? KS FoU-Prosjekt nr. 154025; Oslo: Kommunenes Sentralforbund.